Stella Maris

Marukirkja

Ritningarlestrar fyrir Sunnudagsmessu
Plmasunnudagur, r C


Fyrsti ritningarlestur:

Jesaja

Hinn alvaldi Drottinn hefir gefi mr lrisveina tungu, svo a g hefi vit a styrkja hina mddu me orum mnum. Hann vekur hverjum morgni, hverjum morgni vekur hann eyra mitt, svo a g taki eftir, eins og lrisveinar gjra. Hinn alvaldi Drottinn opnai eyra mitt, og g verskallaist eigi, frist ekki undan. g bau bak mitt eim, sem bru mig, og kinnar mnar eim, sem reyttu mig. g byrgi eigi sjnu mna fyrir hungum og hrkum. Drottinn hinn alvaldi hjlpar mr, v lt g ekki hungarnar mr festa. Fyrir v gjri g andlit mitt a tinnusteini, v a g veit, a g ver ekki til skammar.


Slmur:

Allir eir er sj mig gjra gys a mr, brega grnum og hrista hfui. “Hann fl mlefni sitt Drottni. Hann hjlpi honum! hann frelsi hann, v a hann hefir knun honum!” v a hundar umkringja mig, hpur illvirkja slr hring um mig, hendur mnar og ftur hafa eir gegnumstungi. g get tali ll mn bein - eir horfa og hafa mig a augnagamni, eir skipta me sr klum mnum og kasta hlut um kyrtil minn. En , Drottinn, ver eigi fjarri! styrkur minn, skunda mr til hjlpar, g vil kunngjra brrum mnum nafn itt, sfnuinum vil g lofa ig! r sem ttist Drottin, lofi hann! Tigni hann, allir nijar Jakobs! Drki hann, allir nijar sraels!


Sari ritningarlestur:

Brf Pls til Filippmanna

Hann var Gus mynd. En hann fr ekki me a sem feng sinn a vera Gui lkur. Hann svipti sig llu, tk sig jns mynd og var mnnum lkur. Hann kom fram sem maur, lgi sjlfan sig og var hlinn allt til daua, j, dauans krossi. Fyrir v hefur og Gu htt upp hafi hann og gefi honum nafni, sem hverju nafni er ra, til ess a fyrir nafni Jes skuli hvert kn beygja sig himni, jru og undir jru og srhver tunga jta Gui fur til drar: Jess Kristur er Drottinn.


Guspjall:

Lkasarguspjall

Og er stundin var komin, gekk hann til bors og postularnir me honum. Og hann sagi vi : “Hjartanlega hef g r a neyta essarar pskamltar me yur, ur en g l. v g segi yur: Eigi mun g framar neyta hennar, fyrr en hn fullkomnast Gus rki.” tk hann kaleik, gjri akkir og sagi: “Taki etta og skipti me yur. v g segi yur: Han fr mun g eigi drekka af vexti vnviarins, fyrr en Gus rki kemur.” Og hann tk brau, gjri akkir, braut a, gaf eim og sagi: “etta er lkami minn, sem fyrir yur er gefinn. Gjri etta mna minningu.” Eins tk hann kaleikinn eftir kvldmltina og sagi: “essi kaleikur er hinn ni sttmli mnu bli, sem fyrir yur er thellt. En sj, hnd ess, er mig svkur, er borinu hj mr. Mannssonurinn fer a snnu lei, sem kvein er, en vei eim manni, sem v veldur, a hann verur framseldur.” Og eir tku a spyrjast um a, hver eirra mundi vera til ess a gjra etta. Og eir fru a metast um, hver eirra vri talinn mestur. En Jess sagi vi : “Konungar ja drottna yfir eim og valdhafar eirra kallast velgjramenn. En eigi s yur svo fari, heldur s hinn mesti yar meal sem vri hann yngstur og foringinn sem jnn. v hvort er s meiri, sem situr til bors, ea hinn, sem jnar? Er a ekki s sem situr til bors? Samt er g meal yar eins og jnninn. En r eru eir sem hafi veri stugir me mr freistingum mnum. Og yur f g rki hendur, eins og fair minn hefur fengi mr, a r megi eta og drekka vi bor mitt rki mnu, sitja hstum og dma tlf ttkvslir sraels. Smon, Smon, Satan krafist yar a slda yur eins og hveiti. En g hef bei fyrir r, a tr n rjti ekki. Og styrk brur na, egar ert sninn vi.” En Smon sagi vi hann: “Herra, reiubinn er g a fylgja r bi fangelsi og daua.” Jess mlti: “g segi r, Ptur: ur en hani galar dag, munt risvar hafa neita v, a ekkir mig.” Og hann sagi vi : “egar g sendi yur t n pyngju og mals og sklausa, brast yur nokku?” eir svruu: “Nei, ekkert.” sagi hann vi : “En n skal s, er pyngju hefur, taka hana me sr og eins s, er mal hefur, og hinn, sem ekkert , selji yfirhfn sna og kaupi sver. v g segi yur, a essi ritning a rtast mr: ,me illvirkjum var hann talinn.` Og n er a fullnast a sem um mig er rita.” En eir sgu: “Herra, hr eru tv sver.” Og hann sagi vi : “a er ng.”

San fr hann t og gekk, eins og hann var vanur, til Olufjallsins. Og lrisveinarnir fylgdu honum. egar hann kom stainn, sagi hann vi : “Biji, a r falli ekki freistni.” Og hann vk fr eim svo sem steinsnar, fll kn, bast fyrir og sagi: “Fair, ef vilt, tak ennan kaleik fr mr! En veri ekki minn heldur inn vilji.” [ birtist honum engill af himni, sem styrkti hann. Og hann komst dauans angist og bast enn kafar fyrir, en sveiti hans var eins og bldropar, er fllu jrina.] Hann st upp fr bn sinni, kom til lrisveinanna og fann sofandi, rmagna af hrygg. Og hann sagi vi : “Hv sofi r? Rsi upp og biji, a r falli ekki freistni.” Mean hann var enn a tala, kom flokkur manna, og fremstur fr einn hinna tlf, Jdas, ur nefndur. Hann gekk a Jes til a kyssa hann. Jess sagi vi hann: “Jdas, svkur Mannssoninn me kossi?” eir sem me honum voru, su a hverju fr og sgu: “Herra, eigum vr ekki a brega sveri?” Og einn eirra hj til jns sta prestsins og snei af honum hgra eyra. sagi Jess: “Hr skal staar nema.” Og hann snart eyra og lknai hann. sagi Jess vi stu prestana, varforingja helgidmsins og ldungana, sem komnir voru mti honum: “Eru r a fara a mr me sverum og bareflum eins og gegn rningja? Daglega var g me yur helgidminum, og r lgu ekki hendur mig. En etta er yar tmi og mttur myrkranna.” En eir tku hann hndum og leiddu brott og fru me hann hs sta prestsins. Ptur fylgdi eftir lengdar. Menn hfu kveikt eld mijum garinum og stu vi hann, og Ptur settist meal eirra. En erna nokkur s hann sitja bjarmanum, hvessti hann augun og sagi: “essi maur var lka me honum.” v neitai hann og sagi: “Kona, g ekki hann ekki.” Litlu sar s hann annar maur og sagi: “ ert lka einn af eim.” En Ptur svarai: “Nei, maur minn, a er g ekki.” Og a liinni um a bil einni stund fullyrti enn annar etta og sagi: “Vst var essi lka me honum, enda Galleumaur.” Ptur mlti: “Ekki skil g, hva tt vi, maur.” Og jafnskjtt sem hann sagi etta, gl hani. Og Drottinn vk sr vi og leit til Pturs. minntist Ptur ora Drottins, er hann mlti vi hann: “ur en hani galar dag, muntu risvar afneita mr.” Og hann gekk t og grt beisklega.

En eir menn, sem gttu Jes, hddu hann og bru, huldu andlit hans og sgu: “Spu n, hver a var, sem sl ig?” Og marga ara svviru sgu eir vi hann. egar dagur rann, kom ldungar lsins saman, bi stu prestar og frimenn, og ltu fra hann fyrir rsfund sinn. eir sgu: “Ef ert Kristur, seg oss a.” En hann sagi vi : “tt g segi yur a, munu r ekki tra, og ef g spyr yur, svari r ekki. En upp fr essu mun Mannssonurinn sitja til hgri handar Gus kraftar.” spuru eir allir: “Ert sonur Gus?” Og hann sagi vi : “r segi, a g s s.” En eir sgu: “Hva urfum vr n framar vitnis vi? Vr hfum sjlfir heyrt a af munni hans.”

st upp allur skarinn og fri hann fyrir Platus. eir tku a kra hann og sgu: “Vr hfum komist a raun um, a essi maur leiir j vora afvega, hann bannar a gjalda keisaranum skatt og segist sjlfur vera Kristur, konungur.” Platus spuri hann : “Ert konungur Gyinga?” Jess svarai: “ segir a.” Platus sagi vi stu prestana og flki: “Enga sk finn g hj essum manni.” En eir uru v kafari og sgu: “Hann sir upp linn me v, sem hann kennir allri Jdeu, hann byrjai Galleu og er n kominn hinga.” egar Platus heyri etta, spuri hann, hvort maurinn vri Gallei. Og er hann var ess vs, a hann var r umdmi Herdesar, sendi hann hann til Herdesar, er var og Jersalem eim dgum. En Herdes var nsta glaur, er hann s Jes, v hann hafi lengi langa a sj hann, ar e hann hafi heyrt fr honum sagt. Vnti hann n a sj hann gjra eitthvert tkn. Hann spuri Jes marga vegu, en hann svarai honum engu. stu prestarnir og frimennirnir stu ar og kru hann harlega. En Herdes virti hann og spottai samt hermnnum snum, lagi yfir hann sknandi kli og sendi hann aftur til Platusar. eim degi uru eir Herdes og Platus vinir, en ur var fjandskapur me eim. Platus kallai n saman stu prestana, hfingjana og flki og mlti vi : “r hafi frt mr ennan mann og sagt hann leia flki afvega. N hef g yfirheyrt manninn yar viurvist, en enga sk fundi hj honum, er r kri hann um. Ekki heldur Herdes, v hann sendi hann aftur til vor. Ljst er, a hann hefur ekkert a drgt, er daua s vert. tla g v a hirta hann og lta lausan.” En skylt var honum a gefa eim lausan einn bandingja hverri ht. En eir ptu allir: “Burt me hann, gef oss Barabbas lausan!” En honum hafi veri varpa fangelsi fyrir upphlaup nokkurt, sem var borginni, og manndrp. Platus talai enn til eirra og vildi lta Jes lausan. En eir ptu mti: “Krossfestu, krossfestu hann!” rija sinn sagi Platus vi : “Hva illt hefur essi maur gjrt? Enga dauask hef g fundi hj honum. tla g v a hirta hann og lta hann lausan.” En eir sttu me pi miklu og heimtuu, a hann yri krossfestur. Og hrp eirra tku yfir. kva Platus, a krfu eirra skyldi fullngt.

Hann gaf lausan ann, er eir bu um og varpa hafi veri fangelsi fyrir upphlaup og manndrp, en Jes framseldi hann, a eir fru me hann sem eir vildu. egar eir leiddu hann t, tku eir Smon nokkurn fr Krene, er kom utan r sveit, og lgu krossinn hann, a hann bri hann eftir Jes. En honum fylgdi mikill fjldi flks og kvenna, er hrmuu hann og grtu. Jess sneri sr a eim og mlti: “Jersalemsdtur, grti ekki yfir mr, en grti yfir sjlfum yur og brnum yar. v eir dagar koma, er menn munu segja: Slar eru byrjur og au murlf, er aldrei fddu, og au brjst, sem engan nru. munu menn segja vi fjllin: Hrynji yfir oss! og vi hlsana: Hylji oss! v a s etta gjrt vi hi grna tr, hva mun vera um hi visna?” Me honum voru og frir til lflts arir tveir, sem voru illvirkjar. Og er eir komu til ess staar, sem heitir Hauskpa, krossfestu eir hann ar og illvirkjana, annan til hgri handar, hinn til vinstri. sagi Jess: “Fair, fyrirgef eim, v a eir vita ekki, hva eir gjra.” En eir kstuu hlutum um kli hans og skiptu me sr. Flki st og horfi , og hfingjarnir gjru gys a honum og sgu: “rum bjargai hann, bjargi hann n sjlfum sr, ef hann er Kristur Gus, hinn tvaldi.” Eins hddu hann hermennirnir, komu og bru honum edik og sgu: “Ef ert konungur Gyinga, bjargau sjlfum r.” Yfirskrift var yfir honum: ESSI ER KONUNGUR GYINGA. Annar eirra illvirkja, sem upp voru festir, hddi hann og sagi: “Ert ekki Kristur? Bjargau sjlfum r og okkur!” En hinn vtai hann og sagi: “Hrist ekki einu sinni Gu, og ert undir sama dmi? Vi erum a me rttu og fum makleg gjld fyrir gjrir okkar, en essi hefur ekkert illt ahafst.” sagi hann: “Jess, minnst mn, egar kemur rki itt!” Og Jess sagi vi hann: “Sannlega segi g r: dag skaltu vera me mr Parads.”

Og n var nr hdegi og myrkur var um allt land til nns, v slin missti birtu sinnar. En fortjald musterisins rifnai sundur miju. kallai Jess hrri rddu: “Fair, nar hendur fel g anda minn!” Og er hann hafi etta mlt, gaf hann upp andann. egar hundrashfinginn s a, er vi bar, vegsamai hann Gu og sagi: “Sannarlega var essi maur rttltur.” Og flki allt, sem komi hafi saman a horfa , s n, hva gjrist, og bari sr brjst og hvarf fr. En vinir hans allir sem og konurnar, er fylgdu honum fr Galleu, stu lengdar og horfu etta. Maur er nefndur Jsef. Hann var rsherra, gur maur og rttvs og hafi ekki samykkt r eirra n athfi. Hann var fr Armaeu, borg Jdeu, og vnti Gus rkis. Hann gekk til Platusar og ba hann um lkama Jes, tk hann san ofan, sveipai lnkli og lagi grf, hggna klett, og hafi ar enginn veri ur lagur. a var afangadagur og hvldardagurinn fr hnd. Konur r, er komi hfu me Jes fr Galleu, fylgdu eftir og su grfina og hvernig lkami hans var lagur. r sneru aftur og bjuggu ilmjurtir og smyrsl. Hvldardaginn hldu r kyrru fyrir samkvmt boorinu.